Hver deltaker fikk så utdelt en pose med blant annet et startnummer. Jeg fikk det magiske startnummeret – 563 - og jeg kjente et snev av stolthet i det jeg dro startnummeret over hodet.
Men stoltheten forsvant dessverre fort, og det var klart for dagens første nedtur. Startnummeret skulle egentlig tres elegant på kroppen, men jeg konstaterte fort at jeg hadde fått utdelt et svært lite og trangt startnummer.
Dette medførte at startnummeret hang øverst på kroppen som en BH, og jeg gikk rundt med bar mage. «Jeg må ha fått damestørrelse», tenkte jeg for meg selv. Jeg forsøkte å søke trøst hos min kone, og hadde da et håp om at jeg selv overdrev dette. Dessverre var det alt annet en trøst å få fra den kanten. «Bjørn, sånn kan du ikke gå», var nemlig svaret fra min kjære sekundant. Men det var ikke tid til å bytte, og snart observerte jeg at det var flere som led samme skjebne. For å si det sånn,- vi var mange som reklamerte for fullstappede wienerpølser fra Gilde denne dagen.
Neste post på programmet var en liten samling på idrettsbanen, med praktisk informasjon om konkurransen. Her var det klart for dagens andre nedtur. Jeg fant nemlig ut at jeg ikke hadde flaskeholder på sykkelen min. Hvordan kunne jeg vite det egentlig? Jeg hadde jo ikke syklet noe før konkurransen. Løsningen ble å feste en Imsdal flaske på bagasjebrettet. Jeg la merke til at ingen andre deltakere hadde bagasjebrett på sykkelen sin, men akkurat nå hadde jeg ikke tid til å bekymre meg for hvor de andre skulle feste drikkeflaskene sine.
På høyttaleren ble det nemlig annonsert at alle skulle sykle sammen til startområdet ved Åsrumvannet, og at dette var oppvarmingen. Mer rakk jeg ikke tenke. For nå skjedde ting fort. Alle deltakerne kastet seg på syklene sine, og var på vei i et vanvittig tempo mot – ja du hørte riktig – startområdet. Konkurransen hadde ikke engang startet, men her var det et vilt tempo. Og i tillegg var det et bra stykke ned til startområdet. Dette medførte, foruten melkesyre i begge beina, at jeg fikk min lengste treningstur på sykkel rett før konkurransen startet.
Del 1. Svømming – 300 meter
Jeg sto nå klar ved Åsrumvannet, i ført en hvit badehette og nyinnkjøpte blå svømmebriller. Badehetta klemte så hardt rundt hodet at jeg nesten ble svimmel samtidig som jeg merket at svømmebrillene var så små at de føltes som om de var på tur inn i hodet mitt.
Startskuddet gikk. Gråtassen 2012 var i gang. Det var kø ned til vannet, men nå hadde konkurranseinstinktet mitt virkelig våknet. Jeg presset meg fram, og endelig kunne jeg kaste meg ut i vannet.
I det jeg traff vannflaten, kjente jeg fort at jeg hadde kastet meg ut i vannet med åpen munn. Jeg hadde allerede svelget halve Åsrumvannet, og slet med å få pustet skikkelig.
Etter hvert ordnet det seg, og jeg følte at jeg fikk en fin rytme. Faktisk så følte jeg for å svømme forbi andre deltakere. Men det var kø i vannet, og jeg observerte også at jeg hadde en stor hindring rett foran meg. Vedkommende tok generelt stor plass i vannet samtidig som han hadde en nokså utradisjonell og aggressiv svømmestil. Det var en salig blanding av crawl, butterfly og ren plasking.
Jeg bestemte meg derfor for å bare ligge bak «Keiko», og heller satse på at det dukket opp muligheter for avansement senere.
Etter 150 meter var det tid for å runde en flytebrygge. Endelig halvveis. I det vi startet på tilbaketuren så jeg at «Keiko» slet voldsomt med retningssansen. Faktisk var han i ferd med å ta turen videre utover Åsrumvannet. Jeg vurderte om jeg skulle varsle ham om dette. Men slo det raskt fra meg. Jeg tenkte at enten hadde han funnet igjen flokken sin eller så blir han stanset av arrangørene. Jeg hadde tross alt nok med meg selv.
Endelig land i sikte. Jeg var så glad. Av med stram badehette og udugelige svømmebriller. Nå var det tid for sykling, og det vrimlet av folk på stranda. Jeg skjønte fort at det var flere fordeler ved å ha syklet en del på forhånd, blant annet bare det å huske hvordan egen sykkel så ut. Nå gikk dette imidlertid greit for meg da det ikke var andre sykler med bagasjebrett på stranda.
Del 2. Sykling – 2,4 mil
Jeg fant fort et egnet tempo på syklingen. Kroppen kjentes bra ut. Først var det landeveissykling. Deretter bar det rett til skogs, og det var klart for terrengsykling. En helt ny sport for meg, men det tok ikke lang tid før jeg var helfrelst. Dette var virkelig gøy! Jeg freste oppover bakker, hoppet over bekker og balanserte på smale stier. Her var det ikke snakk om å gå av sykkelen selv om det var en utfordrende sykkelløype. Jeg smilte for meg selv, og kjente på en deilig følelse av at «nå kjenner jeg virkelig at jeg lever». Men samtidig var jeg litt forsiktig i nedoverbakker. «Jeg har jo tross alt en familie jeg er glad i», tenkte jeg.
Det tok allikevel ikke lang tid før hverdagen meldte seg også her. Et stykke ut i skogsløypa kom nemlig en hyggelig «konkurrent» opp på siden av meg og ga meg et hint om at Imsdal flaske mi var på tur av bagasjebrettet. Jeg fikk festet denne, men glemte selvfølgelig å drikke. Og etter noen minutters sykling igjen var det uunngåelige skjedd. Drikkeflaska mi hadde forsvunnet langt til skogs.
Jeg merket nå at jeg var veldig svimmel og dehydrert. Jeg kunne ikke snu, og jeg kunne heller ikke spørre de andre om å få en slurk vann. Dette medførte en stadig mer risikofull kjøring i terrenget. Jeg tenkte ikke klart lenger. Joda, jeg visste at jeg hadde en familie osv, men det var ikke lenger tid til å tenke på sånt. Jeg var tørst og jeg måtte ha drikke. Nedoverbakkene ble nå kjørt i en vill fart, med et blikk og et kroppsspråk, som selv kamikazepiloter fra 2. verdenskrig ville blitt misunnelig på.
Jeg nærmet meg veksling, men det måtte selvfølgelig dukke opp en utfordring til. På slutten av sykkelløypa var det svært gjørmete og vått, noe som medførte at jeg fikk masse jord innunder bagasjebrettet. Til slutt var det så fullpakket at bakhjulet ikke lenger gikk rundt. Men nå var det ikke snakk om å gi opp. Jeg tok sykkelen på skulderen og løp siste biten. Vel fremme på asfalten, kastet jeg meg på sykkelen igjen. Jord og gjørme under bakhjulet forsvant, og jeg kunne trille stolt ned til veksling.
Da jeg kastet fra meg sykkelen skjønte jeg fort at mitt støtteapparat var veldig fornøyd med sykkeletappen min. Selv om barna mine var mest opptatt av å rope høyt at «pappa, du er veldig skitten» så var det utrolig motiverende å se «tommel-opp tegnet» fra min kjære kone.
3. Løping – 5 km
Det første som måtte gjøres før løpingen var å tømme Kodal for drikke. Det var en ubeskrivelig følelse å få væske i kroppen igjen.
Jeg var nå klar for å løpe. Det vil si, jeg trodde at jeg var klar for å løpe. Men beina sviktet. Det var ingen krefter igjen, og kroppen fikk en merkelig sammenblandet følelse av at hodet gjerne ville løpe mens beina fortsatt ville sykle. Jeg klarte allikevel å «stavre» meg ut av stadion, og inn i de mørke skoger.
Jeg bestemte meg tidlig for at jeg, uansett, skulle løpe hele turen. Det var ikke aktuelt å gå. Jeg fant etter hvert et tempo, der jeg i hvert fall følte at jeg løp helt greit. Problemet var at det var veldig mange andre å sammenligne seg med, og jeg merket fort at det var veldig populært å løpe forbi meg. For alle aldre. Det toppet seg da en dame i 60-åra passerte meg. På det tidspunktet måtte jeg se ned i bakken for å se om jeg i det hele tatt bevegde meg fremover i terrenget.
Snart så jeg imidlertid at denne spreke damen, som kunne vært min mor, hadde begynt å gå. «Yes, nå er det tid for payback time», tenkte jeg. Jeg måtte nesten le for meg selv. Barneskirenn. Tross alt så gikk damen nå, mens jeg fortsatt løp.
Problemet var imidlertid at selv om hun gikk, og jeg løp, så ble ikke avstanden mellom oss mindre. Den var konstant. Jeg kunne ikke fatte og begripe det. Men snart var også det problemet løst. Damen fant at hun hadde lyst til å løpe igjen, og vips – så var hun borte.
I målområdet hadde jeg et støtteapparat, som etter å ha vært veldig fornøyd med syklingen, nå hadde begynt å lure på om jeg i det hele tatt var i live. Supportergjengen hadde mistet litt av gnisten. Barna ville helst dra hjem samtidig som min kone lekte med tanken om å inngi en formell saknet melding på meg.
Jeg trodde aldri at 5 km skulle være så langt, men endelig så jeg lysningen i skogen. Og det nydelige idrettsanlegget i Kodal lå der som en vakker urørt blomstereng. Jeg løp mot målområdet. Sliten, glad og stolt. Masse publikum. Økte til og med tempoet de siste 10 meterne, og fikk kastet meg over målstreken.
For en følelse! For et arrangement! «Gråtassen» må bare oppleves! En ting er i hvert fall sikkert,- jeg skal fortsette med triatlon!
Og som de sier i disse miljøene, - «Hadde triatlon vært lett, hadde vi kalt det fotball…»
Bjørn Druglimo
